sometimes, I feel too aware of the things around me

Det er vanskelig å forklare hvordan jeg har det akurat nå, som et tomt rom har åpnet seg inni meg igjen.
Fant ut at det har gått 3 år siden jeg begynte å se på youtube videoer for å se på ting, ikke bare høre på musikk. Det høres kansje ikke så mye ut, men jeg er ikke engang 18, så for meg er 3 år en hel del. Nesten 1100 dager. og hva gjør jeg egentlig hver dag? Spis, sov, forlang ting, pust, bruke ressurser; mitt liv oppsumert med 5 små begrep.
Hva er egentlig vitsen med dette her? Hvorfor skal jeg måtte løpe rundt nede på jorden, se på mens sandkorn renner ut av timeglass mitt, uten å kunne gjøre noe med det? Hvorfor må jeg ha denne hjernen som spinner rundt alle disse vanskelige spørsmålene? Hva er jeg vel godt for? Hvis jeg ikke hadde vært her kunne en annen levd et bedre liv. Kunne så mye smerte vært unngått. Kunne alt vært bedre for begge partene. Da hadde jeg sluppet å sitte her å tenke på at 3 år er en helt sinnsykt lang stund og at jeg skal klare meg enda flere perioder med 1095 dager. Det vokser til 10 år, så til 20, og snart ligger jeg i graven, død pr. hundrende dag, og ingen husker hvem jeg engang var. Så hvorfor er det da så viktig å bli husket når man vet det aldri vil skje? Aldri lenge nok, aldri godt nok.


I 2010 begynte jeg med perledyr, denne ble laget til stine en gang på sommeren


I 2010 kjøpte jeg ting på internett uten lov av foreldrem og tenkte jeg skulle betalingen i konvolutt til selger


I 2010 var jeg bakemester harepus


I 2010 spiste jeg verdens beste (og mest fettete) pølse på tur mellom hellvik-egersund


I 2010 så jeg mamma mia! live i oslo med tante Elisabeth og mor

"a time of too many thoughts" av Hanne A. Heien
-Haa

Én kommentar

Kyotcha

22.04.2013 kl.21:47

Dette kalles eksistensiell krise, velkommen i klubben!

Skriv en ny kommentar

hits