Luftens rotter?

Jeg har flere ganger hørt at duer - de vanlige, grå byduene - blir omtalt som luftens rotter, men har aldri klart å si meg enig. Ikke er jeg noen dueelsker heller, men det er noe med disse fuglene som facinerer meg. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det, men tror det har noe å gjøre med hvor tamme de blir rundt folk med mat. 
Et eksempel på dette er selvølgelig Markusplassen i Venezia der turisster mater dem med tørre maiskorn gjennom hele dagen, men jeg har også sett en mer "personlig" hendelse med mat og fugler: 

I parken ved Breiavatnet i Stavanger kræler med både måker, ender og duer, og en dag satt jeg og kikket på dem før jobb. Etter en liten stund kom en mann og satte seg på en benk nede ved vannkanten, og plutselig flokket alle fuglene rundt ham. Mange stod nede på bakken mens noen hoppet opp på benken han satt på, andre igjen landet på den tomme håndflaten han stragte ut til dem, som om de kjente og hadde et tett forhold til denne mannen. Det var ganske facinerende å se på, og jeg har i etterkant tenkt på hvor ofte han må komme med mat til dem for at de kjenner han igjen så godt. Fugler har ikke noe særlig god luktesans, bruker de da visuelle spor for gjennkjennelse? If so, hvordan er det da når han han skifter klær? Hvordan fungerer det hele?

Selvfølgelig forstår jeg sammenhengen mellom dyr og mat og instinkt og tilpassningsdyktighet, men jeg synes allikevel det er stilig å tenke på.













-Haa

Én kommentar

20.12.2014 kl.17:31

hmm

Skriv en ny kommentar

hits