Tekst

Luftens rotter?

Jeg har flere ganger hørt at duer - de vanlige, grå byduene - blir omtalt som luftens rotter, men har aldri klart å si meg enig. Ikke er jeg noen dueelsker heller, men det er noe med disse fuglene som facinerer meg. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det, men tror det har noe å gjøre med hvor tamme de blir rundt folk med mat. 
Et eksempel på dette er selvølgelig Markusplassen i Venezia der turisster mater dem med tørre maiskorn gjennom hele dagen, men jeg har også sett en mer "personlig" hendelse med mat og fugler: 

I parken ved Breiavatnet i Stavanger kræler med både måker, ender og duer, og en dag satt jeg og kikket på dem før jobb. Etter en liten stund kom en mann og satte seg på en benk nede ved vannkanten, og plutselig flokket alle fuglene rundt ham. Mange stod nede på bakken mens noen hoppet opp på benken han satt på, andre igjen landet på den tomme håndflaten han stragte ut til dem, som om de kjente og hadde et tett forhold til denne mannen. Det var ganske facinerende å se på, og jeg har i etterkant tenkt på hvor ofte han må komme med mat til dem for at de kjenner han igjen så godt. Fugler har ikke noe særlig god luktesans, bruker de da visuelle spor for gjennkjennelse? If so, hvordan er det da når han han skifter klær? Hvordan fungerer det hele?

Selvfølgelig forstår jeg sammenhengen mellom dyr og mat og instinkt og tilpassningsdyktighet, men jeg synes allikevel det er stilig å tenke på.













-Haa

Mange retninger

Jeg tenker mye. Som regel litt for mye? I det siste har det handlet om det nye året som er her I morgen. Nyttårforesetter, løfter om å bli bedre; penere, flinkere.
Men jeg klarer liksom ikke bestemme meg: to stemmer inne i hodet krangler med hverandre. Én handler om å bli flinkere. Flinkere innen skole, ja, men hovedsakelig flinkere inne i hodet mitt. Flinkere til å være normal, om man foretrekker ting lagt fram på en mer direkte måte. (Nei, jeg er ikke så glad i å si ting rett ut, men det har du vel skjønt?)
Den andre heller mot penere. Ren hud, flott kropp, slike ting som viser på utsiden. Kanskje jeg kunne vært normal slik også, men her ligger igjen motstridene tanker om a eller b: slik at jeg blir fornøyd eller at andre blir det. Man skal jo liksom bli penere fordi en selv vil det, ikke for andres del. Så kanskje jeg bare burde velge å gjøre det for meg selv? Jeg vet det ville vært lett. Å være egoistisk er som regel lettere enn å tenke på andre. Samtidig er det veldig vanskelig å sette seg selv først. Litt rart hvordan alt skal være så sinnsykt komplisert, er det ikke?


Det er seint, kanskje jeg bare burde slutte å tenke så slapp vi alle disse teite innleggene....
-Haa

Snøen

Snøen har kommet og ført med seg kaos i trafikken, og vår kjære jærbane har hatt det spesielt vanskelig. På torsdag, da det hele startet, ble all togferdsel kanselert fra klokken 4 og utover, og jeg måtte ta buss i over en time for å komme hjem fra jobb, istedenfor det kvarteret med tog det vanligvis tar på ukens fjerde dag. På lørdager, som for eksempel idag, er det akurat det samme om togtrafikk er stengt eller ikke, for det går bare én gang i timen uansett. Men selvfølgelig er det disse dagene det er stappfullt på bussene som går konstant, noe som gjør det absolutt verdt å vente i 55 minutt (bare 35 idag siden jeg jobbet litt overtid) for å få sitte behagelig på et varmt tog. Jeg liker toget - når jeg slipper å stå - og nyter gjerne en kopp med kaffe (deli de luca har den beste kaffen når det kommer til disse kiosk-tingene) sammen med en halv cookie på veien hjem. Akurat idag hadde jeg klart å få med meg Misery som jeg kunne fordrive den lille togturen med, og kom et par sider lengre i den historien (jeg bør snart bli ferdig med den boka, har så mye annert jeg har lyst til å lese)...
Nå sitter jeg helt stille i sofaen og tenker på ganske store ting, men det gjør meg ingen verdens ting for det er snart et helt nytt år, og jeg er fortsatt i live. 365 dager har gått forbi siden forrige gang det var den 7. desember, og jeg har klart meg. Ikke plent uten noen som helst skrammer, meg jeg er her og klarer å slappe av, selv med tunge tanker i hodet, og skal jeg si deg en ting? Idag er en fin dag å være i live på, så kanskje det samme gjelder for i morgen...?







-Haa

A fear of freedom

En myte. Et sagn som alle har hørt. Legender i nattens mørke som kryper opp i hodet på deg når du prøver så hardt du kan å sove. Tanken på å ha hele verden foran deg, å ha lov å gjøre hva du vil. Vi lærer det fra vi er små; mamma smilte ned til meg og lovte jeg kunne bli popstjerne hvis jeg hadde lyst. Det var min fremtid og jeg kunne gjøre akkurat hva jeg ville med den. Hun introduserte meg til friheten i å få velge selv, men den virket mye mer tilstede når jeg var 8 enn 18. Logisk sett burde det vært andre veien, burde det ikke? Burde man ikke få mer frihet ettersom man ble mer ansvarsfull?







utsnitt fra en kort langsvarsoppgave fra forrige uke.
makrobiler av svart sopp og ananas.
-Haa 

Hvordan føles det?

Noen ganger lurer jeg på hvordan det er å være dem rundt meg. Ikke bare for jeg vil vite hvordan de oppfatter gitte situasjoner og om min rød er deres rød; jeg lurer på hvordan det er å snakke til meg. Jeg er klar over at det høres tullete og egoistisk ut, men jeg er helt serriøs; jeg anser meg selv heldig som kan snu meg bort fra speilet hvis jeg er lei mitt meget, spesielle ansikt.
Sånn sett er det enda lettere for dem rundt meg å gjøre dette - de kan velge å snu seg og aldri vende tilbake - men under normale forhold skal en ha vertfall litt øyenkontakt i samtaler, og da er jeg glad jeg ser ut av disse øynene, ikke inn på dem.





-Haa

For en irriterende dag

Jeg våknet til vanlig tid, relativt uthvilt, og var klar til å sykle til skolen for aller første gang. Laget meg en kjapp frokost, hoppet på sykkelen og tråkket nedover bakken. Etter en liten stund la jeg merke til det var utrolig hardt å sykle på flat mark. Et lite blikk ned forklarte hvorfor: punktert fremhjul. For annen gang. Uten å ha rørt den.
Naturligvis var det bare å snu, parkere sykkelen ved gjerdet og prøve å rekke toget, men nedia, det suste forbi idet jeg gikk ut av døra. Min siste utvei var å ta bussen - ulovligt siden kolumbuskortet gikk ut i går - og det herlige morgenrushet fikk meg til å komme 5 min for sent, noe som skaffet meg årets første anmerkning. Jippi.

Utover dagen gikk ting ganske kjappt og greit, helt til hjemveien stod for tur. Du vet hvordan i ingen bussjofører egentlig bryr seg om du scanner kortet eller ikke? Vel, for første gang i historien møtte jeg et unntak på denne reglene.
Jeg gikk inn og satte meg alene, vel vitende at kortet mitt fortsatt var utgått (en hel dag, oioioi så sinnsykt mye!!!!!!!) og tenkte at dette kom til å gå helt fint, det var jo bare snakk om en liten tur til ganddal. Men tror du ikke at bussjoføren kommer gående bak til meg og informerer meg, samt alle andre på kjøretøyet, om at jeg ikke betalte?
Så jeg går fram med hodet hevet så godt jeg kan, og prøver om kortet kansje funker alikevel. Nei. Så var det tilbake til setet å hente bankkortet, men da ropte selvfølgelig sjoføren "HEEEEY!!" som om jeg hadde tenkt - etter alt tilsnakket - å bare sette meg på plass å late som ingenting. Jeg vet at ungdommen generelt sett er frekke, men hallo; det er da måte på hvor dømmende man skal være!
Så kom jeg fram med kortet for å betale de tre millioner kronene det koster for å være 6 minutter på bussen, men da bare smilte han ondskapsfullt og sa "jeg tar ikke kort". På dette punktet var jeg så sinnsykt lei at jeg trampet tilbake, grabbet med meg sekken (sølte kaffe på meg selv. ouch.) og marsjerte ut av bussen. Med tårer i øynene, selvfølgelig, siden jeg er så sinnsykt voksen av meg og tåler å bli latterligjort foran fremmede. Etter et kvarters tid kom jeg meg endelig hjem med toget; 300 kroner fattigere og uten noen som helst form for verdighet, men hvem trenger vel den?!









-Haa

sometimes, I feel too aware of the things around me

Det er vanskelig å forklare hvordan jeg har det akurat nå, som et tomt rom har åpnet seg inni meg igjen.
Fant ut at det har gått 3 år siden jeg begynte å se på youtube videoer for å se på ting, ikke bare høre på musikk. Det høres kansje ikke så mye ut, men jeg er ikke engang 18, så for meg er 3 år en hel del. Nesten 1100 dager. og hva gjør jeg egentlig hver dag? Spis, sov, forlang ting, pust, bruke ressurser; mitt liv oppsumert med 5 små begrep.
Hva er egentlig vitsen med dette her? Hvorfor skal jeg måtte løpe rundt nede på jorden, se på mens sandkorn renner ut av timeglass mitt, uten å kunne gjøre noe med det? Hvorfor må jeg ha denne hjernen som spinner rundt alle disse vanskelige spørsmålene? Hva er jeg vel godt for? Hvis jeg ikke hadde vært her kunne en annen levd et bedre liv. Kunne så mye smerte vært unngått. Kunne alt vært bedre for begge partene. Da hadde jeg sluppet å sitte her å tenke på at 3 år er en helt sinnsykt lang stund og at jeg skal klare meg enda flere perioder med 1095 dager. Det vokser til 10 år, så til 20, og snart ligger jeg i graven, død pr. hundrende dag, og ingen husker hvem jeg engang var. Så hvorfor er det da så viktig å bli husket når man vet det aldri vil skje? Aldri lenge nok, aldri godt nok.


I 2010 begynte jeg med perledyr, denne ble laget til stine en gang på sommeren


I 2010 kjøpte jeg ting på internett uten lov av foreldrem og tenkte jeg skulle betalingen i konvolutt til selger


I 2010 var jeg bakemester harepus


I 2010 spiste jeg verdens beste (og mest fettete) pølse på tur mellom hellvik-egersund


I 2010 så jeg mamma mia! live i oslo med tante Elisabeth og mor

"a time of too many thoughts" av Hanne A. Heien
-Haa

I'm tried 'cause I spend all night sleeping

En fremmed rundt hjørnet, en ukjent i natten. Skritt kommer nærmere når alle står stille. Kansje det slutter hvis jeg starter? Kansje jeg starter hvis det slutter? Ting i bevegesle og fortsatt ingen lyd. Hvordan kan et velkjent fjes være så fremmed? Det har vært ved mine hender, fingre og munn, men ser spørrende ned. Høylytte skrik kan høres men ingen som roper. Kråkeskrik. Øynene er de samme. Nesen, munnen, fjeset det samme, men fortsatt ukjent. Lyset strømmer rundt oss. Jeg kan ikke se, jeg ser ikke forbi mørket. Ingen blir tilgitt for frøet som grodde så sent, de klarte seg ikke selv om de overlevde. Det vinkes farvell. Fallende. Sprinter fallende 

 
roads to find


little, unheard voices


places we'll never be

-Haa

Jeg er den eneste som betyr noe!

Vi raser gjennom livet som om det eneste som betyr noe er å være best - penest, sykest, flinkest, tynnest, smartest, rikest, sunnest, tøffest, sterkest. Det er ikke viktig hva det omhandler, så lenge jeg er best. Vi driter i konsekvenser som vil komme for oss selv og de rundt oss, man må jo ofre litt om en skal nå toppen. Og hvorfor skal jeg egentlig bry meg om de rundt meg, de er jo ikke meg? ?Pass på deg selv og la de andre gjøre det samme? lærte jeg på skolen, og slik akter jeg å leve resten av livet mit; jeg har meg og mitt, så får de andre bare ha det så godt. For hvilken rolle kan en tilfeldig person på gaten ha for min fremtid? Jeg er tross alt den eneste jeg trenger å bry meg. Kanskje, om jeg føler meg ekstra snill, kan jeg ta med et par familiemedlemmer og nære venner på veien min til toppen, men når sant skal sies kan også de kasseres om det blir for tungt å bære; de er tross alt ikke meg, og jeg er ikke dem, så da trenger jeg ikke bry meg.


springtime is coming (bilder fra 2010 btw, snør fortsatt her borte)




Jeg savner forresten disse skoene....


Folks holdninger er irriterende til tider

-Haa

Jeg er glad jeg kan drømme

Tanken på at det finnes folk der ute som ikke drømmer om kvelden er fremmed i hode mitt. De slipper å oppleve marerittenes skrekk, ja, men tenk bare på alle de herlige tingene de aldri vil oppleve? Min underbevissthet skaper nye verdener fullt av ukjente, herlige folk for meg, og jeg får tilbringe timer og dager sammen med dem i løpet av de få minuttene drømmen egentlig varer. Senest i går møtte jeg drømmegutten på noe som virket som en leir som vi begge var med på, og vi hadde det fantastisk sammen! Vi løp rundt og gjorde egentlig ikke noe spesielt, men stemningen gjorde meg så innmari glad. Selvfølgelig er det trist å våkne opp til den grå virkeligheten igjen, men det er jo her kroppen hører til, og det er tross alt den som lar oss drømme også.













Gry Eilién sin 13års dag idag, så unger og muffins it is
-Haa

Hvor går grensen?

Av og til lurer jeg på hvorfor jeg i det hele tatt blogger. Hvorfor gidder jeg? Hva skriver jeg om? Kommer noe godt ut av det?
Når jeg først startet opp for 3 og et halv år siden(!) fortalte jeg generelt sett om ting som skjedde i hverdagen; jeg hadde endelig et sted å vise til verden hva mine hobbyer var og hva jeg holdt på med (tittelen på bloggen er fortsatt "min lille blogg om mitt lille liv" som den var når jeg startet) og det var egentlig nok, det var det jeg hadde behov for. Senere begynte jeg å skildre korte øyeblikk i dagliglivet på en spennende måte (husker det var noe med en kanonball jeg fikk slengt i fjeset) noe jeg synes var veldig gøy, samtidig som jeg fikk positiv tilbakemelding. Det motiverte meg til å skrive mer, which I did.
Den siste tida (les: de 18 siste månedene) har jeg egentlig ikke vært fornøyd med bloggingen. Det holder seg fortsatt på et overfladisk nivå, selv om hodet mitt har utviklet seg til et filosofisk monster som verker etter å få ytre sine meninger. Men er det trygt? Er dette virkelig ting som jeg vil at folk skal lese? Er dette ting som jeg vil at mine folk skal lese? Ja, jeg vil egentlig det, men jeg tørr ikke. Jeg orker ikke tanken på at tanter og onkler, bestemødre og bestefedre skal lese de tingene. Tenk om de dømmer meg for det, tenk om de ikke liker at jeg er såpass ærlig som jeg har lyst å være? Og det er ikke bare familie jeg er redd for heller, men hva om de vennene jeg enda ikke har møtt tilfeldigvis leser et trist innlegg på bloggen min og dømmer meg for det? Hva om noen som helst dømmer meg for en liten ting i livet mitt, bare for jeg skrev det ned her ute?!

Jeg vet ikke om dere forstår meg helt, men poenget er at jeg er redd. Redd for å være kjedelig, redd for å ikke tilfredsstille mine egne behov, redd for å krysse den usynlige linjen alle andre enn meg kan se. Samtidig vet jeg at om man vil gå framover - et mål som alle bør ha for framtiden - må man faktisk være litt redd (kansje jeg til og med fortjener å være redd; dette svarte hullet gjør meg tryggere enn jeg burde være!).
Så vær så snill, hvis du har lest dette og har en mening, si det til meg. Kommentarfeltet, twitter, tumblr, facebook; hvor som helst. Til og med i virkeligheten - face2face - kan du si det, og om du synes det er vanskelig å komme inn på et slik tema på en naturlig måte, er det bare å prikke meg på skulderen og si kodeordet "julekalender i mai" så er vi inne på temaet. Og for å ikke gjøre det kleint kan jeg gi deg en klem etterpå og komplimere deg fordi du ser så fin ut på håret idag. Har vi en deal? Jeg håper inderlig det, ellers er jeg redd denne bloggen får støvallergi snart...!







og du skal vite at dette tok meg over en time å skrive... som sagt: redd
-Haa

God kveld i stuen

Jeg bruker visst mesteparten av dagene til å sove.... Det gjør meg ikke noe, men er redd livet skal gå for fort forbi. Plutselig våkner jeg opp i morgen som 70åring fordi jeg sov for lenge, det hadde vært lite gøy!







-Haa

Togtenking

"Det å sovne på bussen har alltid vært en av mine irrasjonelle frykter. Tenk å lukke øynene i noen sekunder, bare for å våkne opp et sted du aldri har sett før. Forskrekkelsen lammer deg ved synet av de store knallrosa plantene som svaier sakte i vinden utenfor. Noe som ligner på en kanin står rett utenfor vinduet og kikker opp på deg. Det varme uttrykket gir deg litt sjelero, men så legger du merke til hoggtenne ? hvite som kaninen selv ? som stikker ut rett under den lille snuten. Du tenker ?hvor er det jeg har endt opp?? men du vet allerede svaret. Kanskje kommer du til å overbevise deg selv om at alt er en drøm. Da klypet du gir deg selv i armen ikke får deg til å våkne brått i sengen, er det nok bare en veldig virkelig drøm. Kanskje til og med en sånn Lucid-dream som det er så mye spetakkel om nå for tiden. Du nikker for deg selv i fornektelsen, presser føttene godt inntil brystet og gjør deg klar til å vente på et reddningsmannskap som aldri vil komme,













-Haa

Writing Tools

"This sentence has five words. Here are five more words. Five-word sentences are fine. But several together become monotonous. Listen to what is happening. The writing is getting boring. The sound of it drones. It?s like a stuck record. The ear demands some variety. Now listen. I vary the sentence length, and I create music. Music. The writing sings. It has a pleasant rhythm, a lilt, a harmony. I use short sentences. And I use sentences of medium length. And sometimes, when I am certain the reader is rested, I will engage him with a sentence of considerable length, a sentence that burns with energy and builds with all the impetus of a crescendo, the roll of the drums, the crash of the cymbals?sounds that say listen to this, it is important."








-Haa

Jeg fant pi knappen på mac'en!

amazing, jeg vet, bare hold inne alt og trykk på 'p' så kommer π opp, og for de som lurte så er π≈3,14259265358979323... mer enn det kan jeg ikke

Men så skal jeg si hallo til alle sammen, og håper dere har hatt en fin dag. Vært ute å lekt i snøen? For min del skaper den problemer når den kommer i kontakt med togskinner og -ledninger, og den gjør at vi bruker over en halv time lenger på hjemveien enn vi vanligvis gjør. Så leking har det ikke blitt for meg, men jeg overlever nok, det er jo bare 18 dager til vi får fri! og etter der igjen er det 3 dager til jul! og etter der igjen er det bare en dag igjen til neste episode av doctor who! og etter der igjen så er det snart 2013 og skole igjen........!









og ikke glem at verden skal gå under den 21. desember, og da sitter nok jeg og Malin på Waynes og drikker kaffe ;]
-Haa 

bæsj....

Brakk et ledd på ds'en min idag og er ikke klar for en ny skoledag i morgen...

 



-Haa

Just those little things

Ligge og se på stjernene
Iskaffe
Telle på et annet språk
Tolke noe på sin egen måte og få ros for godt innblikk
Lese
Ekte stolthet

Tilbringe hele dagen på sofaen
Hyperaktive kvelder med venner
Internett venner
Nikk som viser at folk er enig med deg
Godt resultat på noe du jobbet hardt med
Smil fra fremmede



-Haa

Dassinlegg

Vet du hva som plager meg? Ventilasjonsanlegg på offentlige do. Og jeg mener ikke de som erstatter drittlukt med frisk luft inni delen av rommet med vaskene og sånt, nei, jeg mener når du sitter inni do-stallen og det er et svært viftesystem der inne somblåser iskald luft på deg! Først må jeg holde ut å sitte med blottlagt hud på en ring av is - også kalt porselen - som suger til seg kulde som den støvsugeren i teletubbiene, og nå skal jeg liksom måtte overleve vind i tilleg‽ Dere vet jeg skal trekke ned buksene før jeg setter meg, og dere burde virkelig hatt det i hodet når doen ble designet. Jeg vet at det kansje lukter litt vondt der inne til tider - one's got to do what one's got to do - men tror dere virkelig ikke at jeg klarer å overleve de minuttene uten å kveles? Har dere virkelig så liten tro på meg?

Rude! 


dette er en planke av tre fordi til tider vil jeg heller sitte på en do av tre

-Haa

hits